Monthly Archives: juni 2011

Mål- og resultatstyring i Sandefjordskolen

I Sandefjord har kommunen innført mål- og resultatstyring som styringsmodell, for kommunen som helhet, og for Sandefjordskolene.  Misnøyen i skolen begynte å ulme i slutten av 2010, og i januar 2011 mistet Sandefjordskolen en god rektor, som sluttet i protest mot målstyringen: Åpent brev til politkere.

Det politiske flertallet i Sandefjord kommune reagerte på forskjellige måter.  Mens høyres representanter ignorerte debatten i avisen (de hadde jo skrevet et innlegg allerede i desember som burde stillet det hele: Veivalget er allerede gjort), gikk venstre ut og skyldte på skolesjefen, som praktiserte målstyringen hardere enn den var ment.

Men mål- og resultatstyring er ikke noe en gjør stykkevis og delt.  Hvis mål- og resultatstyring er vedtatt som styringsprinsipp for kommunen, har rådmannen ryggdekning for sin praksis.  Dette er et politisk ansvar!  Ikke meningen å miste en dyktig rektor.

Jeg deler bekymringen som flere rektorer og lærere i Sandefjordskolen har gitt uttrykk for. 180 lærere i Sandefjordskolen sa klart ifra!   Hvor går vi?  Grunnen til det er at mål- og resultatstyring, som ikke er noen ny modell, ikke fører til økt læringsutbytte.  Det kan ikke dokumenteres med forskning at denne typen styring øker læringsutbytte.  Snarere tvert i mot!  En skoleforsker ved navn Elmore har sagt at det er ironisk hvor lite resultater som kan dokumenteres for en modell som legger så mye vekt på resultater.  Det man kan dokumentere av modellens resultater så langt (den har vært brukt i skoler verden over siden 70- tallet) er:

  • det koster mer å omorganisere til den, og administrere all dokumenteringen av resultater den krever, enn man sparer på å innføre den.
  • det er vanskelig å påvise noen effekter på læringsutbytte
  • den fører til at lærerne bruker mer tid på å dokumentere / skrive rapporter, enn på å vurdere og planlegge undervisningen, og tilrettelegge for elevene
  • den fører til at lærere jukser på feks nasjonale prøver
  • den fører til at prøvene erstatter pensum på skolene – i stedet for å jobbe for å utvikle elevene som hele mennesker, utvikle problemløsningskompetanse og selvstendighet, øver man på testene i skolen (slik kunnskap er ofte lite brukelig i hverdagslivet).
  • den legitimerer den politiske styringen heller enn å gi resultater i læringsutbytte, dvs at den får oss til å tro at politikerne gjør sitt for elevenes læringsutbytte, mens realiteten er at det sannsynligvis ikke fungerer.

Det er betenkelig at skolenorge nå skal omfavne mål- og resultatstyring, etter at man alt på 80 – tallet avviste det fordi det ikke fører til god læring på skolene.  Det er betenkelig av flere grunner:

  1. mål- og resultatmodellen er en teoretisk modell som er utviklet rent teoretisk.  Det betyr at den ikke kan overføres direkte til praksis – det vil ikke fungere.  Skjervheim kalte dette for det instrumentelle mistaket.
  2. på 80- tallet ble mål- og resultatstyringsmodellen markedsført som en modell for kostnadsbesparing – den gang var det ikke økt læringsutbytte den var vidunderkur for.  Nå er argumentasjonen om kostnadseffektivitet byttet ut med en argumentasjon om resultater i form av økt læringsutbytte – en påstand som ikke kan underbygges med noen resultater fra forskning.
  3. modellen er utviklet på basis av bedriftsøkonomiske prinsipper, der profitt og kostnadsbesparelser er hovedmålsetningene.
Etter første runde med leserinnlegg i Sandefjords Blad fikk jeg mange spørsmål:  Vet ikke de sittende politikerne hva de har vedtatt?  Hvorfor hørte jeg ikke noe før omorganiseringene ble vedtatt, hvis det var slike lange prosesser som Olafsen i Høyre snakket om?  Hva ble egentlig kartlagt av skolenes behov før omorganiseringen? Når og hvor ble mål- og resultatstyring vedtatt?  Jeg har satt meg som mål å finne det ut, og jeg ønsker å bidra til at rektorer, lærere og elever ikke blir gisler i et spill for å redde politikernes ære.
I stedet for et regime med rigid fokusering på resultater, utvikler skolene seg best når kommunen styrer gjennom dialog med alle parter.  Det er viktig at skolen får tid og ro til å lage gode prosesser.  Det er viktig at kommunens synlige skoleeierrolle handler om å støtte opp om skolenes prosesser.  Kommunen må sørge for at lærere og rektorer har all den nødvendige kompetansen til en hver tid.  Det er gode lærere som skaper læringsresultater!  Og videreutdanning av lærere er i de fleste kommuner i dag et undervurdert, men viktig styringsverktøy. Som representant for Sandefjord SV går jeg derfor inn for:
  • en dialogbasert styring av skolen med fokus på både prosesser og resultater
  • mer penger til skolebygg og kompetanseheving blant lærere og rektorer,
  • at alle nye lærere i Sandefjordsskolen skal få en veileder det første året som lærer!
Pernille Jahnsen Berg
Reklamer

Legg igjen en kommentar

Filed under mål- og resultatstyring, skole

Fantastisk familietur i Dyreparken i Pinsa!

Vi reiste nedover til Kristiansand Dyrepark fredagsettermiddag med STORE forventninger.  Dette var pappas sommerparadis i barndommen, og nå skulle jenta vår på 3,5 år oppleve magien.  Planen var å bruke hele helga: overraskelsestur på fredagskvelden, to hele dager i parken, og møte røverne i Kardemommeby lørdagskvelden.  Pappa gledet seg stort til å vise frem barndommens drømmeland: jungelland med klatrestativer og sklier, men men en viss bekymring for at Sabeltann og andre fornyelser skulle overskinne attraksjonen.  Derfor var planen å ta jungelland som første post.

Men først skulle vi altså på overraskelsestur.   Og overraskelsen var av det gode slaget: vi fikk være med å mate dyrene etter parkens stengetid!  Vi så tigeren på en meters hold, og den var stor og glupsk og farlig.  Og så var vi inne i apeburet, der en av apene (Herr Nilson?) hoppet ned på hodet til Leonora!  Nærkontakt med dyrene gir en helt annen opplevelse av parken enn jeg har hatt før, og Leonora lo trillende da Herr. Nilson kom hoppende.   Etter å ha klappet en slange, og sett på krokodiller og edderkopper og Julius, kunne vi konsentrere oss om andre deler av parken dagen etterpå.

Og så ble pappas drøm virkelighet.  Man skal ikke undervurdere barns glede i de enkle ting.  Klatreparadiset til pappa var fortsatt paradis.  Leonora kunne vært der hele dagen, hun klatret og klatret og heiv seg utfor de høyeste sklier uten redsel, og moret seg storlig.

Sammenlignet med dette ble turen inn til Kardemommeby nesten litt kjedelig, selv om trikken og karusellen var sånn passelig gøyale.  Dette skulle imidlertid ta seg opp på kvelden, da turen igjen gikk inn til plassen ved Tobias tårn og røverne kom!  De skulle røve Tante Sofie, men ombestemte seg, og prøvde å låne en av mammane på plassen i stedet.  Leonora var helt oppslukt gjennom hele forestillingen, og sprang etter røverne for å hente de tilbake etterpå.  Så fikk vi også noen flotte bilder av røverne og oss…

Parken ellers gav mange store og små gleder, Leonoras første tur i tekoppene var en kjempesuksess, og Leonora og mamma pratet om hvor svimle vi ble.  Det var gøy!

Sjørøverbåten var også tøff, men Leonora var nok litt liten for å nyte den opplevelsen max ennå.  Men vi fikk med oss nok om sjørøvere til at høytallerene i bilen dundret i Sabeltanns rytmer hele turen hjem, mens Leonora skrek ut teksten alt hun orket: «Hiv og hoy, snart er skatten vår…»

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Høydepunktene;

  • Omvisningsturen i parken på kvelde  og matinga av tigern
  • Møtet med røverne
  • Tømmerrenna og bobbane
  • Jungelland

Pris: Det ble en dyr helg, i alle fall med tanke på at dette er et tilbud for barnefamilier.

Mat: Hotellmaten var skitdyr, og parken hadde bare burgere, pølser og pizza, samtidig som de ofte var tomme for ting og tang når du kom frem til disken.

Vi droppet ut badeland (som kostet ekstra) og Kutoppen (som skal være fin, men da kan vi likegodt dra til Foldvik familiepark), for å kunne konsentrere oss om de andre opplevelsene i parken.

Legg igjen en kommentar

Filed under familie